|
|
Så er tiden kommet for å reise hjem. Etter 22 år i utlandighet returnerer han til hjembyen med alle pengene stuet i tønner. Men landsbyboerne er misunnelige på Skrue, og han får en dårlig mottakelse. Han bosetter seg på klans-slottet, og for å bli godtatt av bygdefolket melder han seg på høylandsmesterskapet, et "idrettsstevne" med tradisjonsrike skotske ferdighetsprøver. Skrue går på med dødsforakt, men det går ikke så bra, hverken i stokkestøt, sleggekast eller fluefiske. De eneste poengene han får oppnår han i golf, da han vasser i kvikksand for å redde en golfball. Dermed mener dommerne at han viser god skotsk ånd.
Men Skrue er rastløs, og vil tilbake til Amerika. Følgelig tar han med seg søsterne og drar ut igjen. Faren blir ikke med, og mot slutten ser vi hvordan han dør og gjenforenes med slektens forfedre.
Denne episoden inneholder virkelig mange henvisninger til Barks'
gamle historier:
Episodens første bilde viser et avisutklipp med hendelser fra "På
jakt etter gull" (DD nr. 52/1959-2/1960). Denne historien ble
forøvrig utgitt i full lengde først i bilaget til DD nr. 43/1993.)
Innledningen på historien har Rosa kopiert direkte fra Barks'
"Gøy i Alaska" (DD nr. 1-3/1967). Skrue betaler tilbake lånet
og får en kvittering, som er viktig for handlingen i Barks' historie.
Allikevel måtte Rosa "pynte" litt på Barks' historie her, siden
den oppgir at lånet ble tatt opp i 1898. Men da ville ikke Skrue ha
rukket gullrushetm, så Rosa justerte årstallet til 1896.
Skrues bankvirksomhet i Yukon avsløres i "Kongen av gullelven" (DD
nr. 48-50/1963): "Jeg drev en bank nordpå i tre år." Og at han
drev andre forretninger i Canadas villmark fortelles i "Gullfeber
på månen" (DD nr. 18-19/1965).
Skrue bytter til seg sin velkjent røde frakk i denne episoden, og
i "Det gylne skinn" (Jubileumsboken "Fin gammel årgang", 1985)
forteller han hvor: "Fremdeles går jeg rundt i denne gamle frakken,
kjøpt på utsalg i Skottland for mangfoldige år siden..."
Tønnene med Skrues første millisrder stammer fra Barks'
"Sjeldne mynter" (DD nr. 6/1952).
